Folk har brukt rør i tusenvis av år. Kanskje den første bruken var av eldgamle landbrukere som ledet vann fra bekker og elver til åkrene deres. Arkeologiske bevis tyder på at kineserne brukte sivrør for å transportere vann til ønskede steder så tidlig som i 2000 f.Kr. Leirrør som ble brukt av andre eldgamle sivilisasjoner har blitt oppdaget. I løpet av det første århundre e.Kr. ble de første blyrørene konstruert i Europa. I tropiske land ble bambusrør brukt til å transportere vann. Kolonialamerikanere brukte tre til et lignende formål. I 1652 ble det første vannverket laget i Boston ved bruk av hule tømmerstokker.
Utviklingen av det moderne sveisede stålrøret kan spores tilbake til tidlig på 1800-tallet. I 1815 oppfant William Murdock et kullbrennende lampesystem. For å passe hele London med disse lysene, slo Murdock sammen tønnene fra kasserte musketter. Han brukte denne kontinuerlige rørledningen til å transportere kullgassen. Da belysningssystemet hans viste seg å være vellykket, ble det skapt større etterspørsel etter lange metallrør. For å produsere nok rør til å møte denne etterspørselen, begynte en rekke oppfinnere å jobbe med å utvikle nye rørfremstillingsprosesser.
En tidlig bemerkelsesverdig metode for å produsere metallrør raskt og billig ble patentert av James Russell i 1824. I hans metode ble rør laget ved å sette sammen motsatte kanter av en flat jernstrimmel. Metallet ble først varmet opp til det var formbart. Ved hjelp av en fallhammer ble kantene brettet sammen og sveiset. Røret ble avsluttet ved å føre det gjennom et spor og et valseverk.
Russells metode ble ikke brukt lenge fordi det neste året utviklet Comelius Whitehouse en bedre metode for å lage metallrør. Denne prosessen, kalt stumpsveiseprosessen, er grunnlaget for våre nåværende rørfremstillingsprosedyrer. I hans metode ble tynne jernplater varmet opp og trukket gjennom en kjegleformet åpning. Da metallet gikk gjennom åpningen, krøllet kantene seg sammen og skapte en rørform. De to endene ble sveiset sammen for å fullføre røret. Det første produksjonsanlegget som ble brukt
denne prosessen i USA ble åpnet i 1832 i Philadelphia.
Gradvis ble det gjort forbedringer i Whitehouse-metoden. En av de viktigste nyvinningene ble introdusert av John Moon i 1911. Han foreslo den kontinuerlige prosessmetoden der et produksjonsanlegg kunne produsere rør i en uendelig strøm. Han bygde maskineri for dette spesifikke formålet, og mange rørproduksjonsanlegg tok det i bruk.
Mens de sveisede rørprosessene ble utviklet, vekkes et behov for sømløse metallrør. Sømløse rør er de som ikke har en sveisesøm. De ble først laget ved å bore et hull gjennom midten av en solid sylinder. Denne metoden ble utviklet på slutten av 1800-tallet. Disse typer rør var perfekte for sykkelrammer fordi de har tynne vegger, er lette, men er sterke. I 1895 ble det første anlegget som produserte sømløse rør bygget. Ettersom sykkelproduksjon ga plass til bilproduksjon, var det fortsatt behov for sømløse rør for bensin- og oljelinjer. Denne etterspørselen ble gjort enda større ettersom det ble funnet større oljeforekomster.
Allerede i 1840 kunne jernarbeidere produsere sømløse rør. I en metode ble et hull boret gjennom et solid, rundt emne av metall. Emnet ble deretter oppvarmet og trukket gjennom en serie dyser som forlenget det for å danne et rør. Denne metoden var ineffektiv fordi det var vanskelig å bore hullet i midten. Dette resulterte i et ujevnt rør med den ene siden tykkere enn den andre. I 1888 ble en forbedret metode tildelt patent. I denne prosessen ble det faste bladet støpt rundt en brannsikker murkjerne. Når den var avkjølt, ble mursteinen fjernet og etterlot et hull i midten. Siden den gang har nye rulleteknikker erstattet disse metodene.